Tittelen over – som foruten å spille på bokas egen fantastiske tittel – oppsummerer i grunn hvordan det var å lese Kjersti Annesdatter Skomsvolds debut Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (Oktober, 2009). Denne fine, rare og vemodige vesle romanen, som det skulle ta Skomsvold så mange år og så mye slit å fullføre, er en nytelse å lese, og jeg er glad jeg kunne lese den porsjonsvis på t-banen slik at den varte lengst mulig.

Det kanskje aller morsomste med å lese denne lille fortellingen, er at jeg vet så mye om dens forhistorie. Jeg nærmer meg nå slutten av Monstermenneske, Skomsvolds andre bok som tar for seg ME-en hennes og den lange veien hun må gå med denne boka – hjerteboka si – før den endelig utgis. Derfor kjenner jeg fra før Mathea, og jeg kjenner igjen hendelser og utsagn i historien som bygger på Skomsvolds eget liv. Denne kjennskapen gir en veldig effektiv følelse av innlevelse, og visker ut grensen mellom fiksjon og virkelighet. Det er mye Kjersti i Mathea.

Mathea Martinsen lever et ensomt liv. Hun har bare hatt Epsilon, men det har også i grunn holdt i massevis. Når hun nå forsøker å vise verden at hun fins hun også, er det selvsagt ikke helt enkelt, så lite som hun har å bygge på. Og det er da heller ikke de store revolusjonære hendelsene hun begir seg ut på, men de er store nok for Mathea selv. Og de er store nok for leseren fordi Mathea blir så viktig for oss.

Av alle de treffende godordene som har blitt skrevet om denne debuten, syns jeg det er Stig Sæterbakken som har sagt det best: Dette er en “tragikomedie av de helt sjeldne”. Mathea er så tragisk at det blir morsomt, hun er så snodig og gjør så mye absurd, samtidig med at det jo er fryktelig synd på henne. Hun er en særdeles sammensatt karakter, og jeg skjønner at Skomsvold brukte mye tid på å få henne til.

Språkmessig er det lite å utsette på Skomsvold. Det er godt håndtverk, rett og slett. Boka er tydelig gjennomarbeidet; den er finpusset, renskåret og nedtonet. Språket kler historien og Mathea er troverdig som fortellerstemme. Jeg er glad Skomsvold bestemte seg for å skrive i jeg-person (Monstermenneske forteller at hun prøvde seg på tredjeperson også), for jeg er usikker på om det ville funket ellers. Det lett naivistiske språket hadde ikke fått spillerom om noen andre skulle fortalt Matheas historie, og noe sier meg at hun lett ville forsvunnet for leseren da.

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg fortjener prisene den har fått. Og den fortjener mange lesere, selv om jeg tviler på den noen gang vil danke ut Jo Nesbø som folkelesning. Til det er den unektelig for sær. Men den er så fin. Og så er jeg rimelig sikker på at Kjersti Annesdatter Skomsvold vil bli en av landets etablerte forfatterskare etterhvert, noe det nylige opptaket til Den norske forfatterforening allerede er en indikasjon på. Her er det mye godt i vente framover, og jeg kommer definitivt til å følge med.

En bokblogg uten bokomtaler er liksom litt.. mangelfull? Så her kommer det endelig en!

Min faste følgesvenn på t-banen de siste par månedene (ja, jeg vet.. men det er bare knappe kvarteret hver vei da, og av og til vinner iPhonen over boka, forferdelig nok) har vært Alice Munros Too much happiness (Vintage, 2010):

Dette er en solid og velskrevet novellesamling fra en av sjangerens ypperste skribenter. Alice Munro har en helt særegen evne til å fortette og intensivere; til å fortelle om hele liv på to setninger, eller beskrive en enkelthendelse over tredve sider. Kjedelig blir det uansett aldri. Hun har vel ikke vunnet Man Booker International Prize for ingenting, heller.

Samlingen består av ti noveller som på ulike vis gjør oss kjent med ulike menneskers liv. Ofte sørger en dramatisk hendelse for at fremtiden deres endres for alltid og at både slektskaps- og vennskapsbånd opphører. Historiene utspiller seg i ulike land og tidsepoker og karakterene er alt fra småjenter til middelaldrende menn. Munro beskriver dem alle like nært og troverdig. Jeg liker at man kan kjenne igjen stilen hennes i alle novellene, selv om hun viser sitt talent for mangfoldighet i person- og stedsbeskrivelsene. Samlingen henger helt klart sammen – selv om hver historie står seg godt for seg selv.

Jeg burde selvsagt si litt om alle de ti novellene, men siden denne bokomtalen da hadde blitt for lang til at noen av dere ville orket å lese den, nøyer jeg meg med å trekke frem mine desiderte favoritter; åpningsnovellen “Dimensions”, den urovekkende “Child’s play” og tittelnovellen “Too much happiness”.

For å ta den siste først; “Too much happiness” tar oss med til en kirkegård i Italia på slutten av attenhundretallet. Paret vi møter der er russere, og det er kvinnen, den talentfulle matematikeren Sophia, som får sin historie fortalt i denne novellen. Dette er en spennende, sorgtung og ikke minst lærerik fortelling, der vi følger hovedpersonen gjennom sin ferd i store deler av Europa i en tid hvor tradisjoner støter sammen med nye tanker og ny vitenskap – noe som får klare konsekvenser for Sophias liv.

“Child’s play” handler om Marlene og venninnen Charlene. De møtes på sommerleir, og Marlene deler en uhyggelig barndomshistorie med venninnen, om en merkelig nabopike som alltid forfulgte henne. Denne historien blir plutselig aktuell da denne jenta dukker opp på leiren, og følgene blir store for alle tre – og aller mest for den merkelige jenta.

I “Dimensions” treffer vi Doree en eller annen gang i nær fortid. Hun sitter på bussen, på vei til et fengselsbesøk. Hennes historie skal også vise seg å ha vært skjebnesvanger, på den verste måten en mor kan oppleve. Novellen har ellers samlingens aller mest karakteristiske novelleslutt. Men kanskje også den vakreste.

Dette ble som dere sikkert skjønner en ordentlig god leseopplevelse. Ikke minst var det også en kjærkommen måte å friske opp engelskkunnskapene på, etter at litteraturen lest på engelsk de siste årene stort sett har vært knusktørre, kompliserte akademiske artikler.. Ingenting galt med det forsåvidt, men jammen var det godt å lese poetisk vakker engelsk igjen og! Så; les veldig gjerne Alice Munro, altså.